...Even Er en FIKTIV person...dette er et DRAMA - ikke et ønskeprogram hvor opskruede fans får deres mærkelige fantasier opfyldt. Slut med at være så forkælet - nyd super TV!

Att folk inte vågar prata, när de får höra om andra saker att "nej, det är nog, det behövs inte talas om mer".

Efter att ha sett vad redaktionen släppte igenom, en kommentar som borde ha censurerats i tidigare uppdatering, som ÖVER 120 personer gillade, tyder på att folk inte vill lyssna. Man vill förbli ignorant, och istället för att fråga genuint varför det är så viktigt för folk att få prata och utrycka deras känslor och rädslor för säsongen, så möts de av kommentarer som den (jag blir äcklad bara jag tänker på den) och påhopp att sådär borde du inte alls känna för du har fått veta än nog. Jag hoppas att sista veckan kan hitta tillbaka till hur kommentarsfältet var under säsong 3, det var magiskt. Så mycket man lärde sig av andra pch delade varandras kärlek och sorg.❤️

Godt sagt.

Kjenner meg godt igjen i Sana, og jeg er verken religiøs eller avholds.

Føler vi lever i en kultur hvor man enten er kjedelig eller skremmende dersom man tenker lange seriøse tanker. Å være opptatt av politikk, skal du være forsiktig med hvis du er jente. Da er det "jøss du har sterke meninger" og det utsagnet bør være nok til at du demper deg litt. Du skal være interessert og akkurat passe opplyst, men ikke engasjert! Du skal også være flørtete og søt, og ingen tror på at en jente kan ha vanskelig for å nærme seg gutter/ få gutter interessert fordi man bare ikke har et naturlig talent for å flørte.

Det er likevel ikke disse tingene som gjør at jeg kjenner meg igjen i Sana. Har mer lik bakgrunn med en annen karakter i SKAM. Det er det fortvilte, mørke sinnet hennes over å ikke bli møtt, ikke bli forstått, bli oversett.

Har du fått oppleve et undertrykkende system eller mønster av undertrykkende mekanismer over tid uten positive beskyttende faktorer som "veier opp" blir du hard og sint.
Selv har jeg blitt hard (noen vil sikkert kalle det sterk) men samtidig har erfaringene mine revet meg i stykker. Var aldri hard fra begynnelsen og hadde aldri noe ønske om å bli det. Så jeg fremstår ikke hard for andre, men er det likefullt. Og det er smertefullt. Har mistet troen på mennesker. Samtidig har jeg et bilde av troen på mennesker, som jeg klamrer meg til som et gudsbilde.

Det å virkelig ha fått oppleve og innse at jeg er mindre verdt som menneske, i dette samfunnet, et av verdens mest likestilte land.... Det gir en enorm avmaktsfølelse. Å se at mekanismene, strukturene, er lukket, alt virker låst rundt deg. Du kan ikke bevege deg i boksen din.
Samtidig som jeg kjenner på at det er urettferdig, og at jeg blir møtt på måter jeg aldri ville møtt et medmenneske selv. Så ser jeg at det er slik, det kommer antagelig til å fortsette å være slik og det er lite å gjøre med. Når du er mindre verdt, vil ikke folk høre deg på samme måte, og de vil ikke tro deg på samme måte. Å forsøke og forsøke, gang på gang, å nå frem til andre og oppleve at det bare skader deg selv og ikke ser ut til å bringe ting fremover, hvem orker det i lengden? Hvem klarer det? Man har ikke den umenneskelige styrken og man har ikke alle ordene til å overbevise andre om at noe må forandres. Det man derimot har, er tusen andre problemer å forholde seg til i situasjonen sin.
For min del er jeg også kommet dit at jeg er redd for å rett og slett bli for sint. Hadde ikke forestilt meg at det noen gang skulle bli et problem for meg, men ser jo at det kan det bli. Et menneske tåler bare så mye press. Nettopp hvor mye man tåler... Er det egentlig ingen som vet selv. Så derfor er det bedre å lukke alt inne, og trykke det ned, vakuumere følelsene så godt en kan. Svelge sine kameler, så langt en greier det (men de er skitne og hårete).

Vet ikke om karakteren Sana eller andre som kjenner seg igjen i henne har disse følelsene. Sier bare at det er slik jeg har det, og den klaustrofobien og det sinnet og den selvforakten jeg kan relatere til har jeg sett fanget i flere scener denne sesongen.
Sinnet og frustrasjonen over fordommer og stigmatisering. Følelsen av å stå utenfor og se på et fellesskap. Se inn i rommet på vennene dine og se at de er en gruppe. Kjenne at man ikke hører til. Selv om de kanskje tror det. Du får plass i gruppen, men de har bestilt biff på pizzaen liksom. De kan ikke noe om deg, og er de egentlig interessert? Du vet ikke, men du kan liksom ikke si ifra om det med biffen, de lar deg jo tross alt henge da? De gir deg plass, selv om de ikke gir deg masse interesse og støtte?
Det er verdt noe for meg.... Det er åpenbart verdt noe for Sana. Selv om hun også trenger noe mer.

Kan altså relatere til mange av Sanas konflikter, men er ikke henne og kulturkonfliktene hennes kan jeg ikke kommentere på den beste måten. Men også her er det elementer flere bør kjenne seg igjen i, vi har tross alt et stadig mer markert klassesamfunn i Norge.

Håper som du #teamtruelove at flere muslimer kommer på banen.

Det mest frustrerende når man opplever urettferdigheter er kanskje ikke at man opplever det alene, men at ikke blir trodd på at det skjer. Feid av med andres fantastiske erfaringer, eller at man må ha misforstått noe. "Kanskje er det noe med deg som gjør at du reagerer så veldig på dette".

Ja enig med teamtruelove i at det hadde vært så fint å høre flere muslimske stemmer her. Vi vil så gjerne forstå bedre... Og du sier så fint at det skal være oss. Sammen ?❤️

Flott at du tar opp dette.
Prøvde meg på å bringe inn temaet islam og kjønnsroller, kvinnens posisjon++i en lang kommentar som svar til ditt lange innlegg under klippet "Ønsker deg av hjertet alle gode ting", men det tok i hvert fall to hele døgn før kommentaren ble postet og i mellomtiden var det kommet opp kanskje tre nye klipp/chatter?
Tror det elendige kommentarfeltet er en medvirkende årsak til at en del ikke gidder. Særlig hvis de kjenner seg som Sana! Tenkte en del på den kommentaren hvor du skrev det kanskje var med vilje- et slags sosialt eksperiment for å understreke handlingen? I så fall synes jeg det er genialt men ufyselig.
Når en allerede føler seg stengt av fra verden trenger en ikke bli stengt ute mer, selv om det bare er fra et stakkarslig kommentarfelt på en serie.

Jeg er same og har studert på UiT. Der sluttet jeg å snakke samisk med de samiske vennene mine, for man får så mange kommentarer og samevitser slengt etter seg. Mange samer er så vant til vitsene at de ikke engang tenker over hvor nedverdigende og direkte rasistisk innholdet er i mange av de.

I det aller første klippet i sesongen, da Sana satt på bussen og ble glant på av den drittkjærringa, det er noe alle samer har opplevd, om de har kofta på ute blant folk. Man kan aldri føle seg helt vanlig, man blir sett på, det kommer kommentarer, folk tullejoiker til deg, eller slenger enda flere vitser.
Å ta på seg kofte og gå med den offentlig er en politisk handling som er så belastende at de fleste lar være, selv om kofta er et bruksplagg på linje med en hijab. Kofta er et kulturelt plagg mens hijab er et religiøst plagg, begge er identitetsmarkører. Men de fleste samer har gitt opp sin samiske identiter som resultat av fornorskingspolitikken. Hundretusenvis vet ikke engang at de har samiske oldeforeldre.

At det ikke er en eneste same med i SKAM er et eksempel på hvor usynlige vi er. Ingen kan peke på et annet menneske og si offentlig, hen er same. Det er nemlig så skammelig å være same, at slikt blir sensurert, også her i kommentarfeltet. Å påpeke noens mulige samiske etnisitet er å påføre skam. Å peke på et ansikt å si eieren må være italiener, japaner eller eritreer, det er lov, men å si at noen er same? Det er som å bruke n-ordet.

(Og hva man møter av usakligheter, sommel og lovbrudd når man minner om at barna skal ha samisk kultur- og språkundervisning i barnehage og skole, det er et kapittel for seg.)

Sana er grensesprengende på mange måter. Er hun gjenkjennelig for andre vgs-jenter i hijab? Jeg bare spør.
Vildes bekymring i innledning var interessant. Hva har hun opplevd som gjør at hun ser muligheten for et så mørkt utfall?
Første gang jeg ser Noora avslappet, uten sminke, med håret flagrende og helt ugardert. Hun som vanligvis har stålkontroll på sitt utseende. Ser ut som en helt annen, og lykkeligere, person. Skal vedde for at hun har unnet seg mat disse dagene også, og ikke bare de ortorektiske gulrøttene hun knasker på ellers.
Gruegleder meg til at dette går mot slutten.

Njut lite kyssar och kärlek
Livet smiler!

If you look once more, you will see that only happy Noora can help Sana with the advice she gave her. When she was depressed she couldn't do anything, neither for herself nor for Sana. Now she's bold and she pushes Sana into something that Sana wouldn't dare without her. It's a chain reaction, like in the trailer.

Noora is helping Sana with Yousef.

I'm sitting here wondering if we really watched the same clip. I see Sana being worried that she might have done something stupid. The girls discuss their friend and chill between classes. (Love the T-Shirt Chris ist wearing, btw)

Yes, I admit it. I loved the Noorhelm scene. Just as I loved every Evak love scene. It was raw, and tender, and sweet, and something I think all of us need and want in our lives. To feel loved, understood and wanted. I for one would love to have that someone in my life whose hooded sweater and arms shut out the world and just make you want to crawl in and stay there. To have your own little bubble, just two people in love. It's adorable.

And Noora is essential to Sana, whose development and courage depend on Noora forgiveness, happiness and insight. It ties the wisdom from all seasons together. You need to be yourself and know who you are, you need to know that everybody struggles, you need to talk to people and not just assume, you need to listen and you need other people. Mennesker trenger mennesker. Start building those bridges.

Noora has valuable wisdom that she passes in, she is there for her friends and grateful. I love how Sana looks softer now, and how Nooras colour has returned. For a while she became lighter and lighter, almost transluscent. Hair almost white, the pale, nearly see-through skin.

This clip is so much more than just Noora and William, but it's good to see that they have worked through their issues.

It will be good to see Yousana, Even, Isak and all the other storylines that still await us.

If I could wish for something, then I would like a Ramadan meal with the Bakkoush family this week. I know so little about Islam and would love to see how a muslim family in Norway practices their faith. Ramadan in Norway in Summer must such a challenge, the sun only sets for a few hours.

Alt er Love. Have some faith. We've come this far, they won't leave you hanging.

This is not dedicated to Noorhelm. It's about Sana. This season has been about friendship, and Sana has been afraid that Noora would be angry with her for betraying her trust and using her email to contact William. So this clip is about Sana being able to take a deep breath and be happy for her friend. And then Noora nudging (or maybe more like forcing) her to contact Yousef. There has been huge signals that Noora's storyline would get wrapped up over this season.

No, it was about Sana: how she feels when she sees them kissing. She is glad and she is a little sad (because she is not able to kiss Yousef). Noorhelm shows us Sana. Noorhelm is an instrument.

As I see it, 7 minutes of explanation, reunion and helping Sana take the step to open up to Yousef

- er en kjempebra sesong, men Skam handler ikke om det.